Tro, Håp & Kjærlighet

Jajaa....en ny dag er nesten omme...Her går det i ett, ikke det at jeg tror andre ikke
har det travelt. Men det er alle disse avtalene, alle disse tingene som skjer hele tiden, rutinen, de plutselige dårlige dagene hvor vi må skrinlegge alle planer å ta oss av det viktigste & mye må gjøres om på utifra Zarah Angelicas form. Det er liksom hun som er sjefen her, hun som leder hvordan dagen blir. Så gjør vi det beste vi kan utifra utgangspunktet.

Jeg gjorde noe helt nytt denne uka,  Zarah Angelica har vært veldig dårlig, men har komt seg litt idag. Hun har nærmest fått anfall av hver lyd & situasjon. Jeg tok hun med meg i kjellerstua, vi hadde oss jentekveld. Carl Fredrik tok seg av de andre. Så ble jeg & Zarah Angelica der i 4-5 timer. Hun lå i armkroken, tittet på meg med de snilleste & mest uskyldige øyne. Hun begynte t.o.m å små bable litt. Kjærligheten overvinner mye, jeg syns allerede etter en stund at hun viste tegn til å ha det mye bedre. Det gjorde så godt i mammahjertet å bare ligge der med henne å kose. Baken ble støl & kroppen knirka omtrent etterpå, men så verdt det å bare sette seg ned å ta seg den tiden. Heldigvis er vi to, så ingen av de andre må gå på selvstyr.


Det er virkelig en kunst å slippe alt man har/holder på med. For min del er det oftest vanskeligst å gi slipp på alle planene jeg har i hodet, man setter seg jo mål for dagen – hva man skal få gjort, hva man skal prioritere først osv. Alt skal liksom planlegges hele tiden med medisintider, lek, mat, trening & faste avtaler.  Det å få gjort annet er jo til tider nærmest umulig. Hjemme drar jeg med meg Zarah Angelica rundt omkring i huset der ting skal gjøres, så sitter hun så fint å titter på eller leker. Men jeg kjenner det dypt i hjerterota når hun bare ligger der pga lyn & kaos i hodet & forvirring, titter med redsel i blikket & ønsker en armkrok. Da kan man ikke lenger fortsette hva enn man holder på med, det vil jo omtrent være barnemishandling. Jeg kjenner jeg gir så blanke i rot & materialistisk vas mer enn noengang !  Tenk om folk bare kunne gitt mer blaffen, å heller være sammen enn å bruke så mye tid/penger på at alt skal være så forbaska perfekt rundt seg alltid. Unnskyld meg, men kjenner at de tingene der er noe som har tulla til samfunnet skikkelig mye. Kjenner jeg får grøssinger av folk som bruker mer tid på seg selv og omgivelsene, enn på sine egne barn. Barna er vår fremtid. Beundrer de som klarer alt da, de finnes jo faktisk de også. Man er nok i en litt sårbar tid oppi dette livet også, det er så mange begrensninger vi ikke har hatt før. Og vi har bare hatt det sånn i 2.år, selv om det føles som 4.år – men vi venner oss mer til alt etterhvert tenker jeg.


Man lærer å bli fleksibel...Man er jo veldig bundet pga situasjonen vi er i fengsler oss mye, men samtidig er vi blitt veldig fri i oss selv – pga vi kan endre på øyeblikkene på kort tid, uten å sutre over det. Pga livet vårt er sånn nå. Det er verre med barna, de skuffes jo mer når ting snur brått. De har jo tross alt ikke like mye forståelse for at ting får konsekvenser. Men det vil nok få dem ganske sterke senere i livet. Kjenner jeg får så vondt i meg pga alt vi har måttet snu om på. Spesielt biten med å feriere blir neppe som før. Jeg skal iallefall prøve å få mer tid med eldste jenta mi i sommer, hun fortjener virkelig litt ekstra oppmerksomhet som går igjennom så mye selv.

Hvis folk kommer til oss, så skal de takle at de kommer inn i en setting som gjenspeiler vårt liv. Men er det noe vi blir god på, så er det å nyte livet, øyeblikkene & ta ting som de kommer selv oppi de verste stormer & når huset ser ut som det skal falle i hodet på oss når som helst – Men vi smiler & ler samtidig, vi er faktisk ganske lykkelige oppi alt. Den lærdommen Zarah Angelica har gitt oss er verdt så enormt mye !  Men knall hardt er det, og virkelig er vi takknemlige for å ha så gode venner som muntrer oss oppi alt, nylig ble det en flott avkobling hos et vennepar på middag & det var bare herlig. Ikke minst nye fantastiske naboer som vi ser så frem til å bli mer kjent med. Tenk å ha lekelag til Leander rett over veien, itillegg er foreldrene helt skjønne – invitert på mat & kos , de er så inkluderende og flotte mennesker. Ser for meg det blir en flott fremtid her i Nornesvegen. Hvem skulle tro det kunne bli så bra...


Nå er det liksom utflytting fra gamle huset som står i tankene, pga mye opp & nedturer har vi enda ikke komt skikkelig i gang. Vi vil klare det til slutt. Vi skal nok komme oss igjennom det, ser virkelig frem til det er overstått iallefall..