9. jul, 2018
zarahangelica.blogg.no



Jeg har blitt tipset om å blogge litt via www.blogg.no
Dette for å kunne spre saken vår enda mer, jeg føler at vi kjemper for mange, ikke bare for oss selv. Blogg.no er jo Norges største bloggsamfunn, dermed er det mange man kan komme i kontakt med. Nettadressen blir : zarahangelica.blogg.no

Vi får mange henvendelser ukentlig fra folk, og det gjør vondt å vite hvor mang som trenger
CBD behandling uten å få det....

Vi håper at vi kan spre ting enda mer via Blogg.no pga der kan man kjøpe litt reklame plass m.m for å spre innlegg - mange tjener t.o.m penger etterhvert om bloggen er av interesse for andre, vet ikke helt om jeg klarer den biten. men tenk om det ville bli så lønnsomt at vi kunne fått inn litt penger til Zarah Angelicas medisinkonto på denne måten, det ville jo vært helt fantastisk <3

Man vet ikke før man har prøvd...

Vi beholder nettsiden www.ZarahAngelica.com fremdeles.....

20. jun, 2018

Det er virkelig spesielt hvordan alt snus opp ned på et øyeblikk.
Man lærer å leve i nuet, slippe alt man har i hendene å bare komme seg avgårde. Nå er hverdagen her, mange avtaler, mye som skal gjøres som ligger etter & et helt hus som skal selges, som skal både pusses opp, ryddes & vaskes for å kunne vise det frem.
Så må de to neste sykehusene besøkene i Oslo & Haukeland skrives inn i kalenderen.
Heldigvis er det sommerferie for de eldste, så kan vi kose oss mer sammen alle.

Siste månedene har vært tøffe for litla. Frem og tilbake på legekontorer & sykehus.
Vi er veldig glad hjelpen finnes. Det er like forstyrrende hver gang, man pakker bager & forbereder seg på at man skal legges inn. Dette gjøres hver gang vi skal på sykehuset, og det er pga vi opplevde gang på gang første leveåret at en tur innom sykehuset kunne ende med et ukevis langt opphold. Heldigvis ser det ut for hun takler mer nå :)

Etter turen på legevakta i helga fant de lite galt, men de så hvor slapp hun var. Hun kunne verken løfte armer, ben eller løfte hodet & hadde litt utslett. Hele jenta var slapp i lang tid. Vi ble enig om å teste urinen dagen etter. Istedenfor å dra til legevakten kjøpte vi urinsticks på Vitusapotek. Men vi fikk problemer med å få testet på dagtid, hun hadde knusk tørr bleie hele dagen. Lite drikke pga oppkast, så dermed måtte vi smøre oss med tålmodighet. Rett før hun sovnet kom endelig en våtbleie, vi fikk testet & den slo ut på både proteiner & Leuckocytter. Vi ringte så sykehuset, de ville ha oss opp. Men siden litla endelig hadde sovnet for kvelden, ble vi enig om å komme dager etter.

Neste dag kom, og vi tok oss tid til en god lang søndagsfrokost med stekte egg & kalkun bacon. Vi ante jo ikke hva som vente oss, og da er det alltid godt å forberede barna. Camilla var så fantastisk skjønn å ta seg av lillebror imens. Så var det rett på med Emla plaster, og pakke sammen alt vi trengte. På sykehuset kokte det med gråt, travle mennesker & alarmer som alltid. Gosh, den ugne følelsen....tanken på å måtte bli der, og ikke kunne dra hjem å pleie jenta vår i ro & fred er alltid like ekkel...

Vi fikk beskjed om at blodprøver skulle taes, og vi spurte om å få katetrisere henne for å få best mulig resultat på dyrkning av prøven. Så da var det akutt medisin for at hun skulle ta blodprøver, og få katetrisering. Hun har tatt så utrolig mye blodprøver, som har gitt henne mye frykt hver gang hun er i den settingen. Så vi fant ut det ble det mest riktige å gjøre for henne. Da er hun så samarbeidsvillig, og kan t.o.m komme med et smil oppi alt.

Tiden gikk, og til slutt kom noen resultater.
UVI , noe jeg tror hun kan ha gått med i mange måneder pga en ustabil form.
Aller verst var det å få beskjeden om de høye leverprøvene, men vi velger å tro det er akuttmedisin & paracet sin feil. Vi orker ikke fokusere på at det kan være leveren nå som begynner å bli sliten allerede. Vi vet jo at det kan skje når som helst, men vi er ikke klar for å se henne gå igjennom mer nå. Det å forberede seg til noe slikt er nærmest umulig.

Så fokuset er nå å få hun i bedre form med penicilin, kjærlighet, pleie & god mat.
Så håper vi inderlig at hun kan bli mer seg selv igjen, fortsette med å leke, lære & ha fysio.

Det er rart vettu....Jeg skrev jo nylig et eget innlegg om avlastning.
Oppi stunder hvor barna er syke er det siste man tenker på å ha andre til å hjelpe dem. Man vil jo kose, klappe, trøste & gi dem alt man kan selv. Og det fikk meg innpå tanken at de fleste som har avlastning, er jo allerede på felgen. Så få orker å ta tak i dette, og når man har syke barn så er man så uendelig glad når ting går riktige veien - man får energi bare av å få de gode beskjedene, og man hefter seg knapt med avlastning for man er så glad over å kunne være mest mulig med barnet. Men så etter en stund, når mer overskudd kommer. Når man ser at man burde tatt tak i både det ene og det andre, når hode begynner å klarne litt opp, da kommer man igjen på at man ikke har nok hjelp for man vil så gjerne at livet skal gå litt mer på skinner, iallefall nok til at man kan fungere bedre sammen som en familie.

Jeg skal virkelig prøve å ta saken videre i forhold til avlastning, for det føles ut som det brukes feil på så mange måter.

Det blir ofte mye alvors innlegg med både klager & kritikk til helsevesenet. Men alt er iallefall av kjærlighet, med de beste intensjoner om at det skal fungere best mulig for alle. For når man er inni dette systemet, og ser/erfarer hvordan det fungerer. Så er det verdt å dele litt av erfaringene, og være mest mulig konstruktiv for å få det bedre. 

Livet er virkelig lærerikt & spennende !  Godt å kunne bruke lærdommen vår i praksis, spesielt når det innebærer at det kan hjelpe så mange flere om man gjør noe med tingenes tilstander...


20. jun, 2018

I det øyeblikket et barn blir født, blir også moren født. Hun har aldri eksistert før. Kvinnen eksisterte, men aldri moren. En mor er noe helt nytt. - Osho

8. jun, 2018


Jajaa....en ny dag er nesten omme...Her går det i ett, ikke det at jeg tror andre ikke
har det travelt. Men det er alle disse avtalene, alle disse tingene som skjer hele tiden, rutinen, de plutselige dårlige dagene hvor vi må skrinlegge alle planer å ta oss av det viktigste & mye må gjøres om på utifra Zarah Angelicas form. Det er liksom hun som er sjefen her, hun som leder hvordan dagen blir. Så gjør vi det beste vi kan utifra utgangspunktet.

Jeg gjorde noe helt nytt denne uka,  Zarah Angelica har vært veldig dårlig, men har komt seg litt idag. Hun har nærmest fått anfall av hver lyd & situasjon. Jeg tok hun med meg i kjellerstua, vi hadde oss jentekveld. Carl Fredrik tok seg av de andre. Så ble jeg & Zarah Angelica der i 4-5 timer. Hun lå i armkroken, tittet på meg med de snilleste & mest uskyldige øyne. Hun begynte t.o.m å små bable litt. Kjærligheten overvinner mye, jeg syns allerede etter en stund at hun viste tegn til å ha det mye bedre. Det gjorde så godt i mammahjertet å bare ligge der med henne å kose. Baken ble støl & kroppen knirka omtrent etterpå, men så verdt det å bare sette seg ned å ta seg den tiden. Heldigvis er vi to, så ingen av de andre må gå på selvstyr.


Det er virkelig en kunst å slippe alt man har/holder på med. For min del er det oftest vanskeligst å gi slipp på alle planene jeg har i hodet, man setter seg jo mål for dagen – hva man skal få gjort, hva man skal prioritere først osv. Alt skal liksom planlegges hele tiden med medisintider, lek, mat, trening & faste avtaler.  Det å få gjort annet er jo til tider nærmest umulig. Hjemme drar jeg med meg Zarah Angelica rundt omkring i huset der ting skal gjøres, så sitter hun så fint å titter på eller leker. Men jeg kjenner det dypt i hjerterota når hun bare ligger der pga lyn & kaos i hodet & forvirring, titter med redsel i blikket & ønsker en armkrok. Da kan man ikke lenger fortsette hva enn man holder på med, det vil jo omtrent være barnemishandling. Jeg kjenner jeg gir så blanke i rot & materialistisk vas mer enn noengang !  Tenk om folk bare kunne gitt mer blaffen, å heller være sammen enn å bruke så mye tid/penger på at alt skal være så forbaska perfekt rundt seg alltid. Unnskyld meg, men kjenner at de tingene der er noe som har tulla til samfunnet skikkelig mye. Kjenner jeg får grøssinger av folk som bruker mer tid på seg selv og omgivelsene, enn på sine egne barn. Barna er vår fremtid. Beundrer de som klarer alt da, de finnes jo faktisk de også. Man er nok i en litt sårbar tid oppi dette livet også, det er så mange begrensninger vi ikke har hatt før. Og vi har bare hatt det sånn i 2.år, selv om det føles som 4.år – men vi venner oss mer til alt etterhvert tenker jeg.


Man lærer å bli fleksibel...Man er jo veldig bundet pga situasjonen vi er i fengsler oss mye, men samtidig er vi blitt veldig fri i oss selv – pga vi kan endre på øyeblikkene på kort tid, uten å sutre over det. Pga livet vårt er sånn nå. Det er verre med barna, de skuffes jo mer når ting snur brått. De har jo tross alt ikke like mye forståelse for at ting får konsekvenser. Men det vil nok få dem ganske sterke senere i livet. Kjenner jeg får så vondt i meg pga alt vi har måttet snu om på. Spesielt biten med å feriere blir neppe som før. Jeg skal iallefall prøve å få mer tid med eldste jenta mi i sommer, hun fortjener virkelig litt ekstra oppmerksomhet som går igjennom så mye selv.

Hvis folk kommer til oss, så skal de takle at de kommer inn i en setting som gjenspeiler vårt liv. Men er det noe vi blir god på, så er det å nyte livet, øyeblikkene & ta ting som de kommer selv oppi de verste stormer & når huset ser ut som det skal falle i hodet på oss når som helst – Men vi smiler & ler samtidig, vi er faktisk ganske lykkelige oppi alt. Den lærdommen Zarah Angelica har gitt oss er verdt så enormt mye !  Men knall hardt er det, og virkelig er vi takknemlige for å ha så gode venner som muntrer oss oppi alt, nylig ble det en flott avkobling hos et vennepar på middag & det var bare herlig. Ikke minst nye fantastiske naboer som vi ser så frem til å bli mer kjent med. Tenk å ha lekelag til Leander rett over veien, itillegg er foreldrene helt skjønne – invitert på mat & kos , de er så inkluderende og flotte mennesker. Ser for meg det blir en flott fremtid her i Nornesvegen. Hvem skulle tro det kunne bli så bra...


Nå er det liksom utflytting fra gamle huset som står i tankene, pga mye opp & nedturer har vi enda ikke komt skikkelig i gang. Vi vil klare det til slutt. Vi skal nok komme oss igjennom det, ser virkelig frem til det er overstått iallefall..

8. jun, 2018